Oppvekst og ungdom
Den lille gutten som ble født i byen Assisi vinteren 1182 ble først kalt Giovanni, men faren hans, tekstilhandleren Pietro di Bernardone, endret den til Francesco. Det italienske samfunnet, lenge preget av føydalisme, eller aristokratisk styre, sto nå overfor store endringer. Et fremvoksende byborgerskap økte sin rikdom gjennom handel og begynte å kreve politisk innflytelse. Dette inkluderte Franciskus’ far, som var blitt velstående av handel og så det som en selvfølge at hans eldste sønn ville følge samme vei. I begynnelsen fant Francis seg godt hjemme med et liv i overflod. Han hadde et rykte som en hyppig deltaker i fester og skøyerstreker, spesielt kjent for sin ekstravagante antrekk. Han ønsket også å bli kjent som en vellykket kriger, kanskje med tanke på en dag å bli riddet, og deltok i en krig mellom Assisi og nabobyen Perugia. Dessverre led Assisi nederlag og Francis ble tatt til fange – bare for å bli løslatt etter en stund av faren.
Endring og innkalling
Etter hjemkomsten var han syk i lang tid og dette var begynnelsen på en stor forandring i livet hans. Han ga farens penger oftere og oftere til de fattige. Under en pilegrimsreise til Roma byttet Francis klær med en tigger for å teste livet sitt for seg selv. Ved en annen anledning klarte han å dempe frykten for sykdom og var i stand til å omfavne og kysse en spedalsk. Et avgjørende vendepunkt kom da han så på krusifikset som henger i det falleferdige kapellet til Saint Damiano og hørte Jesu stemme: Frans, gå og bygg opp kirken min som ligger i ruiner.
Francis velger en vei
Først tok Francis dette kallet bokstavelig og anskaffet byggematerialer for å renovere kapellet. Han betalte for dette ved å selge noe av farens tøy, men da pengene tok slutt begynte han å tigge fra byfolket. Synet av sønnen, dårlig kledd og hånet, fikk Pietro Bernadone til, skamfull og skuffet, til å bringe de ulydige for retten på siktelsen for å ha stjålet farens eiendom. For dommeren tok Francis av seg alle klærne, la dem ved farens føtter og erklærte at han fra nå av ikke anerkjente noen far enn sin Far i himmelen. Så han kledde seg i en enkel skjorte med en taustubb som belte – et ytre tegn på at han nå var sverget til fru fattigdom.
Et liv i enkelhet og fattigdom
Nå fortsatte Francis å renovere flere kirker mens han vandret rundt og forkynte et liv i enkelhet og fattigdom. Med tiden fikk han flere og flere følgesvenner, noen var menn som i likhet med han selv tilhørte de besatte og som ble betatt av Frans sin hengivenhet og identifikasjon med Jesu liv og verk, slik det fortelles i evangeliene. Til slutt ble han omringet av tolv følgesvenner, og tiden var moden for å søke verbal støtte fra pave Innocentius for hans klosterstyre, som han mottok. Det skulle fortsatt gå en stund før fransiskanerordenen ble grunnlagt. Brødrene slo seg ned i Portiuncula-kapellet, hvor Klara, en av hans nærmeste, også ble med. Klara hadde i likhet med ham brutt med sin bakgrunn som datter av en besatt familie og ble senere leder for den kvinnelige delen av ordenen.
Den tredje Fransisk orden
Francis dro til Syria og Marokko som misjonær i håp om å bli martyr. Han mislyktes, ble syk og ble tvunget til å reise hjem for å ta seg av brødrene sine i Italia. Nå hadde forkynnelsen hans nådd mange flere. Ikke alle var forberedt på den samme alvorlige forsakelsen i livet, men til tross for dette ønsket de å bli regnet blant hans disipler. Paven godkjente formelt hans klosterstyre, som igjen førte til dannelsen av Fransiskus den tredje orden for de som ønsket å følge i hans fotspor uten å måtte følge hans klosterstyre. Ordenen vokste og det ble vanskelig for Francis selv å både lede og inspirere. Han ga avkall på ledelsen og en kardinal Ugolino ble til slutt utnevnt til skytshelgen for ordenen. Ordensregelen ble til slutt ratifisert av pave Honorius III og Frans kunne endelig trekke seg tilbake til et liv i ensomhet og kontemplasjon på Mount La Verna. Her kunne han fordype seg i meditasjoner over Kristi lidelse, noe som fulgte ham hele livet.
Stigmatisering av Francis og hans siste år
I ensomheten skal Kristus ha vist seg for ham og det ble dannet sår på Frans sine hender og føtter, samt på venstre side, sår som ifølge vitnesbyrd fortsatte å blø resten av livet. Syk og nesten blind fortsatte Francis likevel å reise rundt og forkynne. Han tilbrakte sine siste dager i en hytte i nærheten av San Damiano og det var der han skrev den berømte og elskede «Song of the Sun», kanskje et uttrykk for hans lengsel etter lyset som øynene hans ikke lenger kunne oppfatte. Nær slutten la han til et vers, en hyllest til «Sister Death». Frans døde 3. oktober 1226. Han er fortsatt i høy grad i dag for alle mennesker som streber etter å leve med ham som et forbilde. Han ble kanonisert bare et par år etter sin død, og hans kjærlighet til hvordan Gud åpenbarer seg i naturen og alle levende ting førte til at pave Johannes Paul erklærte ham som økologiens skytshelgen i 1979. Hans helgendag feires 4. oktober.