«Midtsommerdag 1997, jeg lå på sengen min og lyttet til radiotjenesten. Det var religionspsykologen Owe Wikström som ledet en gudstjeneste fra Assisi i fotsporene til Frans med musikk og tekstlesninger fra Basilica di San Francesco. Jeg fikk en veldig sterk bønn fra Guds lille fattige. Søkte på nettet og fant Frans’ tredje orden i Den svenske kirke. Ann-Christin Wermen ønsket meg velkommen og ledet meg inn i ordene. Dette var livsforandrende for meg. Det var en bedre orden i mitt personlige bønneliv, jeg fikk et fellesskap som jeg ikke valgte for meg selv og som forblir til jeg dør. Jeg fikk begynne å gå på Saint Francis og alle søsknene for økt kunnskap og praksis av åndelig liv med et spesielt fokus på fransiskanernes åndelighet. Jeg har ikke angret på dette en eneste dag.
«Å, har du sluttet deg til en kult, bestemor?» Mitt 14 år gamle barnebarn hadde hørt at jeg er i FTO og lurte på hva det handlet om. Det gjorde jeg også da jeg for mer enn tjue år siden tok skrittet til å bli postulant. En samtale med noen medlemmer hadde vakt min interesse og en slumrende lengsel etter åndelig tilhørighet. Hvem var denne Francis som levde for så lenge siden? Har han noe å si til oss i dag? Det har han sikkert, tror jeg nå. Min vei mot å bli en tertiær og avgi et livslangt løfte om å følge en personlig leveregel formet i Francis ånd har ikke alltid vært lett, noen ganger rett og slett vanskelig. Jeg har noen ganger blitt tvunget til å undersøke meg selv og mine valg. Hva vil jeg egentlig? Hva trenger jeg og hva har jeg å gi? Jeg tilhører Stockholm-gruppen, en broket gruppe som noen ganger tenker veldig annerledes, men som er forent i et ønske om å utforske og fordype seg i veien som Francis har banet. Å møtes for å lytte, fortelle, lese, lære, reflektere, samarbeide, be sammen og til og med dele stillhet gir næring til sjelen. Søsken er bra. De hjelper meg å holde meg til det vesentlige.»
«For meg gir det religiøse livet en struktur og en ramme for hvordan jeg vil leve livet mitt. Min personlige regel gjør at jeg en gang i året kan se tilbake på det siste året, og ta vare på det som får meg til å vokse, men også å legge vekk ting som har hatt sin tid og ikke lenger bærer frukt i livet mitt.
Det religiøse livet gjør også at jeg ikke trenger å gjøre denne reisen selv, men at det er flere som bærer på en lignende lengsel som jeg kan dele reisen med.
Francis er for meg et forbilde i å følge ens lengsel, selv om det noen ganger betyr å gjøre det som ikke virker normalt i andres øyne. Frans næret en lengsel etter å leve ut evangeliet i sitt eget liv. Å se menneskene som var rundt ham og rive ned «murer» som hindret folk i å leve i fellesskap.
Akkurat der kan jeg føle at lengselen min eksisterer og Frans utfordrer meg til å tørre å gi slipp på tryggheten min og strekke meg utenfor komfortsonen min for å møte det ukjente med kjærligheten og åpenheten som preget både Frans og Jesus.»